ABC3 – Q:
Quedabra del Toro
Denne uken skal dere få bli med en reise opp dalen Quedabra del Toro, langs linjen til Tren a las Nubes - toget til skyene. Toglinjen til venstre og togbru i midten. Veien til høyre.
Etter flom og jordras tidligere i år, er jeg ikke sikker på om ruten og veien er åpnet igjen, men vi kjørte opp og ned i desember for noen år siden (2007) på Ruta Argentina 51. Som du ser, en nokså tvilsom vei.
Veien er tildels forferdelig å kjøre på, særlig nederst, der det stadig går ras og flom. Men sommertid, desember er det lite nedbør. Som du ser, her har en omkommet i utforkjøring. Dessverre så vi flere slike kors.
Den øvre delen er veien er fin og flott. Her er det også langt tørrere - ørkenstrøk. Og i sidedaler finner man ruiner etter gamle indianske bosettinger. Noen av disse hadde opptil 3.000 innbyggere.
Ytterligere informasjon - engelsk: 
Er du interessert i spennende og meget variert natur, er denne dagsturen fra Salta absolutt å anbefale.
Jeg lar bildene tale. Ispedd noen bildetekster. God tur.
Fargerikt fjell. Et eldorado for geologer
Litt andre farger i fjellet enn hva vi i Norden stort sett er vant med å se.
Det fuktige klimaet nederst i dalen skifter og vi kommer inn i regnskyggen. Her blir også veien mye bedre.
Etterhvert finner vi også små bosettinger. Her bor kun urinnvånere. Legg merke til den stor, utendørs bakerovn på det nederste bildet.
Hva lever de av i denne dalen? Stort sett dyrehold. Llamaer, Alpakka,
kveg, geit, svin…
Myndighetene sørger for gratis helsetjenster til urbefolknigen.
Og det finnes et par små utsalg der man kan få kjøpt indiansk håndverk, tekstiler, landbruksprodukter og prydgjenstander. Det var stengt da vi passerte. Men vi tok det igjen senere
I andesstrøkene finner man stedstypiske kirker. Noen med to tårn og noen med ett. I en periode forlangte de spanke conquistiatorene skatt dersom kirken hadde to tårn. Derfor finnes så mange med ett tårn. Det sies også at urinånerne, altså Andes-indianerne, ble svært så engstelige når kirkens menn ringte i klokkene. Det var en ny og for mange en skremmende lyd. Noe erobrerne visste å benytte seg av.
På veien oppover dalen møtte vi plutselig noen skolebarn på hjemvei. De hadde allerede gått noen kilometer før vi kom til skolen.
Og så sandelig passerte vi ikke et rådhus også.
Og vi måtte selvsagt stoppe for å beundre kaktusene på nærmere hold. Litt større enn vi har i våre nordiske hjem – ikke sant?
Og denne her var ikke særlig villig til å flytte seg. Hadde vi ikke betalt for bruk av veien eller var det mat den ville ha, mon tro? Den var bare helt plutselig rett foran oss. Rett ut av kaktusskogen.
På en dagstur, som vi var på, er det begrenset for hvor langt man kan ta av sted. Vi hadde bestemt oss for å vende på veiens høyeste punkt: 4080 meter over havet. Selv her var det ruiner etter gamle indianske bosettinger.
Nyt utsikten fra Abra Blanca. De høyeste toppene er godt over 6.000 moh. Ikke noe man bestiger uten flere dagers høydeopphold. Men du verden så herlig å nyde stillheten, den rene luften og naturens skjønnhet i all sin goldhet i dette tørre landskapet. Men vi droppet vår joggetur. Fra 1500 moh til drøyt 4000 på noen timer er ikke nok til å vende kroppen til den tynne luften.
Så måtte vi vende før kvelden kom. Godt å se en grønn dalbunn igjen. Det er når man ser slikt, det virkelig går opp for en at regn og rent vann er en livsnødvendighet. Så kanskje vi ikke skal klage vi som bor i et relativt fuktig klima?
PS. Toglinjen fortsetter fortsatt en del mil vestover. Togturen tar eller tok 17 timer. Med bil tar det 6 – 8 timer avhengig av forholdene nederst i Quedabra del Toro.
Flere Q-løsninger her.
